Maleriet lever

Når vi identifiserer alle disse jentene og kvinnene som Daisy i forskjellige stadier av livet, begynner maleriet å leve. Alle er de hovedpersoner. Blikket beveger seg fra den ene Daisy til den andre og kan ikke hvile i ett punkt. Den tilsynelatende hovedpersonen, den velsignende Skredsvig, blir en biperson. Og enda større blir bildet når vi forstår at det gjengir forestillingene og fantasiene i Skredsvigs sinn. Menneskesønnen, forkledd som bonderealisme, er like psykologisk dypt som noe Munch og andre introspektive kunstnere senere malte. Skredsvig klaget over at kritikerne ikke forsto bildet, men om han siktet til Daisys rolle i det, kan man vanskelig klandre dem; barnedrapet ble ikke offentlig kjent før over 100 år senere (1), og det er ikke satt i forbindelse med maleriet før dette skrives i 2023.

Fargene i bildet er duse og uten klare kontraster. Det passer med harmonien mellom far og datter i malerens tankeverden. Kontrasten i Menneskesønnen er diskrepansen mellom bildet og bakgrunnen for det, drapet. Stueblomstene den gamle kvinnen har satt ut til velkomst, er kanskje ikke tilfeldig valgt. På rekke står geranium, krysantemum, lilje og fuksia. I tidens blomsterspråk står de for følelser eller egenskaper som glede, kjærlighet, uskyld og sorg. Planten den gamle er i ferd med å sette ut, er en julekaktus i rosa blomstring. Normalt springer den ut om vinteren.

Selve motivet hadde Skredsvig fra Frankrike. En håndspålegger kom til landsbyen der ekteparet bodde i 1887 (1). En skisse viser menneskehopen, velsignelsen og kona som setter ut stueplanter (7; figur 3). Kanskje ble denne håndspåleggeren stående for Skredsvig som en mulig helbreder og redning for lille Daisy, hadde han bare kommet tidsnok.

Et spørsmål står igjen: Kan eutanasi på et barn med lungebetennelse forsvares? Kan omstendighetene mildne inntrykket av det groteske i drapet på Daisy? Barnedødeligheten var stor i 1885. I Frankrike døde hvert fjerde barn før fylte fem år (8). Legens rolle ved lungebetennelse var diagnostisk og prognostisk og å gi trøst og gode råd. Hovedoppgaven var å støtte foreldrene og å holde ut på deres vegne til barnet frisknet til eller døde. Vi tror Axel Munthe tok livet av Daisy enten fordi han ikke holdt ut lidelsene hennes, eller fordi statistikken hadde gjort den unge legen til nihilist. Barmhjertighetsdrap i egentlig forstand var det neppe.

Flere modeller i maleriet

Flere av ansiktene i Menneskesønnen er så karakteristisk malt at de antakelig har portrettlikhet med virkelige personer. Til høyre for Peter-figuren, som vi tror forestiller Axel Munthe, står en mann med franske trekk og alpelue. Han likner Paul Gauguin (1848–1903). Det var visstnok hos Gauguin at Maggie og Christian Skredsvig møtte hverandre for første gang (9). I maleriet figurerer Gauguin som venn eller støttespiller. Presten blant de tre svartkledde skriftlærde ser ut som biskop Johannes Nilssøn Skaar (1828–1904), kjent som en svært konservativ teolog i Skredsvigs samtid. Skredsvig selv var statskirkefiendtlig (1), så det gir mening at Skaar figurerer som hans motstander i maleriet.

Skredsvig og Edvard Munch (1863–1944) var venner i denne perioden. Vinteren 1891–1892, etter at Menneskesønnen var blitt vist offentlig, bodde de sammen på Rivieraen (1). Det er sannsynlig at de har diskutert Menneskesønnen både med hensyn til tema og modeller. Dette får betydning når vi ser slektskapet mellom Menneskesønnen og Munchs Livets dans (1899). Livets dans viser også en kvinne i forskjellige livsstadier (10). I begge bilder ser vi henne helt til venstre i lang hvit kjole med gullinnvevninger. Hos begge kunstnere representerer hun ungdom, uskyld og livslyst. Hos Munch skal hun være Tulla Larsen (1869–1942), kjæresten hans. Vi vet ikke om Skredsvig kjente Tulla Larsen, men i 1891 bodde hun i Kristiania hvor de kan ha møttes i kunstnerkretser (11). Et annet slektskap eksisterer mellom den syke kona i trillebåren, Christian Krohgs (1852–1925) Syk pike (1881) og Munchs Det syke barn (1885). Det bleke ansiktet mot den store og enda blekere puta forteller hvor nær døden er.

Sommeren på Fleskumgården

Sommeren 1886, etter at Skredsvigs var kommet tilbake til Norge, inviterte de sine kunstnervenner til gården Fleskum som Maggie Skredsvigs far eide. Gjestene var Kitty Kielland (1843–1914) og Harriet Backer (1845–1932), Erik Werenskiold (1855–1938), Gerhard Munthe (1849–1929) og Eilif Peterssen (1852–1928), alle viktige malere i samtiden. De malte om dagen og holdt selskap om kvelden. Skredsvig-ekteparet hadde fortalt vennene sine om drapet på Daisy. Erik Werenskiold hadde ettertrykkelig bedt dem la det være (1). Men det må ha festet seg i vennene som nesten alle hadde vært sammen med Skredsvigs i Paris (12). De kjente Daisy, hadde båret henne på armen og lekt med henne.

Sommeren på Fleskum regnes for begynnelsen på den norske nyromantikken. I motsetning til den foregående realismen skildrer nyromantikken gjerne sinnstilstander, ofte i symbolsk form. Flere av maleriene fra denne sommeren er vare og vemodige skumringsbilder, som Kitty Kiellands og Eilif Peterssens sommernattsbilder (13, 14; figur 4). Vi må tro at minnet om Daisy har påvirket kunstnerne, kanskje også kunsten deres.